Skulle ønske jeg kunne si "SLENG PÅ RØRET"

Jeg klarer aldri å vende meg til folk som sitter på buss, trikk, tog eller bane og snakker litt for høyt og litt for privat i mobiltelefon. Jeg ser ikke bort fra at dette kan ha en sammenheng med at jeg husker den høytidelige stemningen i stua da far kom hjem med sin første mobiltelefon! Vi snakker midten av 80-tallet. Vi snakker mange, mange tusenlapper. Vi snakker en Ericsson Hotline!! Vi snakker ikke røre og hedersplass i stua.

Mobiltelefoner - eller biltelfoner som de het på den tiden, var på størrelse med en reiseveske, kostet like mye som bilen de ble montert i og klarte såvidt en halvtimes samtale før bilbatteriet de var koblet til brøt sammen.

Sammenlignet med tidligere versjoner av telefonen var dette helt klart en mobil variant, men likevel ikke av typen som du tok med deg ut på byen og ble frastjålet i sene nattetimer. Og den var upraktisk å haste frem og tilbake til kollektivtrafikk med. Og noen ganger tar jeg meg selv i å ønske at mobilens utvikling burde ha stoppet nettopp her – ved Ericsson Hotline. Så hadde jeg sluppet ufrivillig å bli involvert i privatlivet til mine medpassasjerer.

Men i og med at utviklingen på denne fronten har gått i et rivende tempo, tenker jeg at jeg kan dele litt fra dagens opplevelser – altså ikke fra mitt eget privatliv, men fra damen som satt på skrå overfor meg på t-banen sitt privatliv. For kanskje kan det faktisk være til hjelp for noen der ute.

Det var tydelig at hun snakket med en kollega. Det var serverkrasj og dramatisk stemning. Det var programmererspråk og norsk om hverandre, helt til hun plutselig, og for meg helt uventet, byttet tema. – Du, vet du forresten hvorfor jeg har vært så syk i det siste? Jeg har jo gått og hangla, vært deprimert lav på energi og plaget av øresus. Jeg sitter der og kan ikke se mer en annen vei enn det jeg allerede gjør – føler virkelig at dette er en samtale som ikke var ment for meg. Men når hun sitter der med den LILLE mobilen sin og snakker til personen i den andre enden, så deler hun automatisk sine betraktninger med resten av rushtidspassasjerene. Og heldigvis får en si, hun hadde funnet årsaken til sine problemer – nemlig B-vitaminmangel. Jeg fikk et behov for å kjenne litt ekstra etter hvordan det sto til med meg selv, kanskje jeg også mangler B-vitaminer? Kan jo aldri vite. Og når man først blir satt på tanken… – so thanks for sharing!

Vi sier ofte: Våre barn har ikke noe forhold til telefoner med tallskiver. Jeg har det nesten ikke selv en gang. Jeg husker en telefon med taster. Den kommer heller ikke mine barn til å ha noe forhold til. De kommer også til å riste uforstående på hodet av Ericsson Hotline. Og kanskje kommer de til å være helt blottet for sperrer på hva de snakker om hvor og til hvilken tid. Forhåpentligvis blir de flinkere til å lukke ørene enn det jeg er.

Ord og uttrykk som knytter seg til telefonen og dens utseende blir også meningsløse. Det går for eksempel ikke an å "slenge på røret" lenger. "Å slå på tråden" er også vanskelig å forestille seg. For øvrig synes jeg uttrykket "jeg sitter i telefonen" frembringer noen rare bilder.

Denne utviklingen. Denne utviklingen. Sånn er nå det, og jeg vurderer å sjekke B-vitaminnivået. Kan det gjøres via telefonen mon tro?