- Er du sulten? Har du lyst på en brødskive? Taxisjåføren åpner hanskerommet og byr på en brødskive med gulost fra matpakka si.
Jeg sitter i en drosjebil sammen med en kollega på vei fra en konferanse i Oslo sentrum. Vi har bestemt oss for å gå før lunsjen, for å få maksimalt utbytt av dagen. Og for at dette skal bli riktig så effektivt bestemmer vi oss for å ta en drosje fra sentrum til Majorstuen.
Jeg hutrer og rister av meg vårkulden idet jeg setter meg i bilen. Det blåser i Oslo og varmen har ikke fått fotfeste ennå. Fryser du, spør taxisjåføren og lurer på om jeg synes det er for kaldt i bilen hans. Nei, her er det fint sa jeg. Det var bare så kaldt utenfor bilen.
Det var innledningen til en riktig så hyggelig samtale med en som kjører drosje i Oslos gater. Kari Bremnes ble spilt på radioen, og taxisjåføren spør om vi vet hvor hun kom fra. Vi var usikre, og endt opp med å bruke "google-maskinen" for å finne det ut. Svolvær, ja. Det er Bremnes sitt hjemsted.
Småprat. Mennesker som møter hverandre for første gang.
"Nå er jeg sulten, sier jeg til min kollega". Det var tross alt godt over normal lunsjtid, og jeg er avhengig av hyppige næringsinntak. Før min kollega rekker å svare, sier taxisjåføren: "Er du sulten? Har du lyst på en brødskive?" Han fisker frem en matpakke og vil mer enn gjerne dele.
Jeg har ikke hjerte til å ta matpakka hans. Vet jo at jeg blir møtt av god mat på jobb. Men for en fantastisk drosjetur. Kort, men en tur jeg kommer til å huske lenge.
Det var drosjesjåføren som visste å yte ekstra service! Dagens hverdagshelt!
Viser innlegg med etiketten arbeidsliv. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten arbeidsliv. Vis alle innlegg
onsdag 24. april 2013
søndag 10. februar 2013
Storpolitikk i heimen
I lørdagens utgave av Aftenposten ble jeg servert saken "Foreldre som gir blaffen, får gladere barn". Med flere småintervjuer av foreldre som gjør så godt de kan – både med og uten foreldrehåndbøker å støtte seg til. Det som slo meg i denne saken var uttalelser som denne: Det er kanskje lettere for oss fedre? Vi vet jo at vi har en i bakhånd som alltid kvalitetssjekker at det er gjort riktig. Klær til Leon tror jeg for eksempel aldri jeg har kjøpt.
Fra Aftenposten 9. februar 2013
Dagen etter kom denne saken: Søker tryggere jobber. Trivsel og trygghet på arbeidsplassen er avgjørende når kvinner søker etter ny jobb. Menn tar større risiko.
Fra Aftenposten 10. februar 2013
Samtidig pågår det en debatt om hvorfor det er så få kvinnelige ledere i næringslivet, så få kvinner som påtar seg styreverv og som tar ansvarsfulle jobber utenfor familien.
Med alle de krevende og ansvarstyngende oppgavene i heimen, har jeg over hodet ingen problemer med å forstå at kvinner søker trivsel og trygghet fremfor risiko og ansvar når de skal søke jobb. La meg raskt ramse opp noen oppgaver som inngår i det å være familiens kvalitetssjekker:
1. Mattilsyn – Du må alltid dobbeltsjekke at matboksene inneholder minst 5 om dagen
2. Biltilsyn – Sikker frakt av unger i bil krever sitt
3. Datatilsyn – Sørge for at ungene aldri bruker mer enn så så mange timer foran PCen i døgnet
4. Finanstilsyn – Selvforklarende
5. Helsetilsyn – Er det ull innerst? Hvordan er temperaturen? Kan minsten bevege seg utenfor huset i dag?
6. Justervesen – Du må alltid sjekke at ungene får i seg den riktige mengden av de ulike næringsstoffene
7. Klima- og forurensingsdirektorat – Er de bæsjebleiene fjernet på en forsvarlig måte?
8. Arbeidstilsyn – Ingen skal utsettes for barnearbeid i vår familie
…Og sikkert en rekke andre kontrollorganer som jeg har glemt i farten. Høres det gøy ut? Hvor gøy er det egentlig hele tiden å skulle passe på at andre følger lover, regler og sunn fornuft? Og hvorfor hører man aldri en mor si: Det er kanskje enklere for oss mødre? Vi vet jo alltid at vi har en i bakhånd som alltid kvalitetssjekker at det er gjort riktig. Klær til Leon tror jeg for eksempel aldri jeg har kjøpt.
Med utgangspunkt i dette synes jeg egentlig det er ganske så beundringsverdig at så mange kvinner i Norge velger å være i jobb ved siden av familielivet. Og i dag som det er morsdag fortjener alle mødre en klapp på skulderen. Heia mammaer – uansett hva dere driver med!
søndag 16. desember 2012
Humor på arbeidsplassen
Rett før helgen lot jeg meg rive med av det fantastiske klippet til NRK om lettskremte Basse Andersen. Basse har en egen evne til å la seg skremme av det meste, noe som fører til voldsomme reaksjoner. Dette har ført til flere humoristiske innslag i arbeidshverdagen. Kollegaene går nemlig ikke av veien for å skremme Basse.
Innslaget viser en sammensveiset gjeng på jobb. Kollegaer som stoler på hverandre og som har det gøy sammen. Basses skremt-reaksjoner utløser latter og god stemning i bedriften. Pekene utføres med ekte kjærlighet. Kommentarfeltet på nettsiden inneholder likevel flere uttalelser som går i retning av at dette er mobbing.
Og da tenker jeg at vi er ved kjernen av problemet. For selv om mye forskning viser at humor skaper mer produktivitet og mer fornøyde medarbeidere, så er det likevel en risiko ved det hele. Man kan risikere å gå over den berømmelige streken å si noe som kan oppfattes for mobbing, og det er det jo ingen som vil bli beskylt for. Da er det bedre å holde seg på den trygge og offisielle siden av streken.
Jeg er av typen som kan være sleivete i mine uttalelser – ofte ispedd både humor og ironi. Det er ikke alle som tar det på strak arm. Humor er jo vanskelig og veldig individuelt. Jeg prøver derfor å være raskt ute med en beklagelse dersom jeg merker at mottakeren misforsto. Men det er jo ikke alltid jeg klarer å fange opp dette, og da er det ikke bra.
Likevel mener jeg at humor er viktig i arbeidslivet. Så viktig at det er verdt risikoene. Og jeg er ikke alene om å mene dette. I 2010 sa professor og humorforsker Sven Svebak ved NTNUs institutt for nevromedisin: "Den som mangler sans for humor, har et alvorlig problem og bør ikke gis ansvar for andre mennesker". Uttalelsen er satt på spissen, men han har likevel noen poenger.
Når bedrifter har klart å få ned sykefraværet sitt, sier de ofte at det er fordi de har det gøy på jobb. Likevel har humor en gjennomgående lav status i arbeidslivet.
Den sosialpolitiske interesseorganisasjonen Mental Helse har også skrevet noen kloke ord om humor i arbeidslivet på sine nettsider. De skriver blant annet at når Arbeidslivstelefonen snakker med folk som ikke har det bra på jobb, så er gjerne humor, forståelse og glede en mangelvare på arbeidsplassen. De skriver:
"Jeg har hørt en historie om en virksomhet som fikk ny leder en gang på 90-tallet. Virksomheten var preget av at de ansatte hadde jobbet der lenge. Gjennomsnittsalderen var derfor høy og de fleste av de ansatte hadde opplevd sjefer med lukkede dører, stramme rutiner, autoritet og gravalvor. Det var ikke bare sjefene som stengte dørene, de fleste satt på hvert sitt kontor og møttes kun til lunsj eller i møter. Selve produksjonen led under dette og det var helt nødvendig med en snuoperasjon.
Den nye lederen brukte noen uker på å ta inn stemningen og proklamerte deretter at hun ville høre latter i gangene. Og hun levde som hun sa og ble sjefen med åpen dør som viste sin humor og varme i tillegg til sin kunnskap om arbeidet og ledelse.
Og litt etter litt åpnet alle dørene sine og løsnet opp og kommuniserte, Ikke som før bare om jobb, men også om andre ting som er viktig i livet. Og resultatet ble at de røde tallene forsvant, at kolleger mye mer enn før delte kunnskap med hverandre og at alle sammen følte ansvar for helheten".
For en fantastisk illustrasjonshistorie! Latter i gangene må ikke undervurderes.
Jeg er selv heldig og jobber et sted der vi ler mye, og kan skrive under på at det gjør noe med samarbeidsviljen og miljøet. Å kunne le med kollegaer over ting vi opplever sammen, skaper et samhold som til syvende og sist er avgjørende for produktiviteten.
Å kommunisere med positivt fortegn er likeså mye et medarbeideransvar som det er et lederansvar. Den store forskjellen ligger i at en leder kan legge føringer og vise hvordan kommunikasjonen skal være. Det betyr jo at vi alle kan utgjøre en forskjell ved å by på oss selv, være rause og være med på å spre latter i gangene. Da er det bare å glede seg til en lattermild mandag i morgen!
Innslaget viser en sammensveiset gjeng på jobb. Kollegaer som stoler på hverandre og som har det gøy sammen. Basses skremt-reaksjoner utløser latter og god stemning i bedriften. Pekene utføres med ekte kjærlighet. Kommentarfeltet på nettsiden inneholder likevel flere uttalelser som går i retning av at dette er mobbing.
Og da tenker jeg at vi er ved kjernen av problemet. For selv om mye forskning viser at humor skaper mer produktivitet og mer fornøyde medarbeidere, så er det likevel en risiko ved det hele. Man kan risikere å gå over den berømmelige streken å si noe som kan oppfattes for mobbing, og det er det jo ingen som vil bli beskylt for. Da er det bedre å holde seg på den trygge og offisielle siden av streken.
Jeg er av typen som kan være sleivete i mine uttalelser – ofte ispedd både humor og ironi. Det er ikke alle som tar det på strak arm. Humor er jo vanskelig og veldig individuelt. Jeg prøver derfor å være raskt ute med en beklagelse dersom jeg merker at mottakeren misforsto. Men det er jo ikke alltid jeg klarer å fange opp dette, og da er det ikke bra.
Likevel mener jeg at humor er viktig i arbeidslivet. Så viktig at det er verdt risikoene. Og jeg er ikke alene om å mene dette. I 2010 sa professor og humorforsker Sven Svebak ved NTNUs institutt for nevromedisin: "Den som mangler sans for humor, har et alvorlig problem og bør ikke gis ansvar for andre mennesker". Uttalelsen er satt på spissen, men han har likevel noen poenger.
Når bedrifter har klart å få ned sykefraværet sitt, sier de ofte at det er fordi de har det gøy på jobb. Likevel har humor en gjennomgående lav status i arbeidslivet.
Den sosialpolitiske interesseorganisasjonen Mental Helse har også skrevet noen kloke ord om humor i arbeidslivet på sine nettsider. De skriver blant annet at når Arbeidslivstelefonen snakker med folk som ikke har det bra på jobb, så er gjerne humor, forståelse og glede en mangelvare på arbeidsplassen. De skriver:
"Jeg har hørt en historie om en virksomhet som fikk ny leder en gang på 90-tallet. Virksomheten var preget av at de ansatte hadde jobbet der lenge. Gjennomsnittsalderen var derfor høy og de fleste av de ansatte hadde opplevd sjefer med lukkede dører, stramme rutiner, autoritet og gravalvor. Det var ikke bare sjefene som stengte dørene, de fleste satt på hvert sitt kontor og møttes kun til lunsj eller i møter. Selve produksjonen led under dette og det var helt nødvendig med en snuoperasjon.
Den nye lederen brukte noen uker på å ta inn stemningen og proklamerte deretter at hun ville høre latter i gangene. Og hun levde som hun sa og ble sjefen med åpen dør som viste sin humor og varme i tillegg til sin kunnskap om arbeidet og ledelse.
Og litt etter litt åpnet alle dørene sine og løsnet opp og kommuniserte, Ikke som før bare om jobb, men også om andre ting som er viktig i livet. Og resultatet ble at de røde tallene forsvant, at kolleger mye mer enn før delte kunnskap med hverandre og at alle sammen følte ansvar for helheten".
For en fantastisk illustrasjonshistorie! Latter i gangene må ikke undervurderes.
Jeg er selv heldig og jobber et sted der vi ler mye, og kan skrive under på at det gjør noe med samarbeidsviljen og miljøet. Å kunne le med kollegaer over ting vi opplever sammen, skaper et samhold som til syvende og sist er avgjørende for produktiviteten.
Å kommunisere med positivt fortegn er likeså mye et medarbeideransvar som det er et lederansvar. Den store forskjellen ligger i at en leder kan legge føringer og vise hvordan kommunikasjonen skal være. Det betyr jo at vi alle kan utgjøre en forskjell ved å by på oss selv, være rause og være med på å spre latter i gangene. Da er det bare å glede seg til en lattermild mandag i morgen!
søndag 16. september 2012
Hvordan vekkes konkurranseinstinktet?
Jeg har alltid levd i den tro at jeg har et dårlig utviklet konkurranseinstinkt. Om jeg i det hele tatt er utstyrt med ett slikt instinkt, må det ligge i dvale store deler av året. Samtidig har jeg alltid tenkt at dette instinktet er en positiv drivkraft og helt avgjørende for virkelig å lykkes.
Derfor har jeg sett med stor beundring på dem jeg har møtt i arbeidslivet som eksploderer av energi når man kommer til T-en i SWOT-analysen – nemlig ”Threats”, og tiden er inne for å sammenligne seg med konkurrentene sine. Jeg har sett opp til dem som lar seg trigge av at naboen har fått ny bil, og ikke skal være noe dårligere selv. Jeg har hatt stor respekt for dem som tar alle negative tilbakemeldinger som motivasjon på veien til forbedring.
Oppi alt dette har jeg stått betraktende på sidelinjen og tenkt for meg selv: Ja ja – what ever – nesten som oksen Ferdinand som luktet på blomstene uten å la seg affisere av omverdene. Og så har jeg fortsatt med mitt, og tenkt: Et sånt konkurranseinstinkt hadde det vært fint å ha.
Jeg vet ikke om det er fordi jeg begynner å nærme meg 40, men her om dagen så slo det ned i meg: Hege, du har jo konkurranseinstinkt du også. Det trenger bare å bli vekket på en litt annen måte. Det blir jo det samme som at noen liker å bli vekket med frokost på sengen, mens andre ikke gjør det.
Mitt instinkt sovner av å høre om konkurrenter og hva de gjør – og hvor raske vi må være til å gjøre akkurat det samme. Haste av gårde for å kopiere. Jeg blir fryktelig demotivert og finner heller på noe annet å gjøre dersom jeg får negative tilbakemeldinger – det trigger meg IKKE til å sette inn et ekstra gir for å bli bedre. Jeg har aldri forstått hvordan noen klarer å holde ut så mye negativitet.
Ta for eksempel Marit Bjørgen. Når hun trener, hvor mye tenker hun egentlig på de andre konkurrentene? Selvfølgelig er det viktig å være klar over hvilken idrett man deltar i. Men utover det trenger man jo ikke å vite så mye om de andre konkurrentene. Det er jo bare fryktelig forstyrrende. Det man må vite noe om - å ha full oppmerksomhet på - er hva er mine styrker? Hvordan kan jeg forbedre meg? Hvordan kan jeg bli så god som bare jeg kan bli?
Det handler om å finpusse teknikk og hele tiden være sikker på at den veien man har valgt er den rette. Selvfølgelig er det rom for justeringer underveis – men ikke for å kopiere. Ikke fordi naboen har fått ny bil. Ikke fordi ”alle andre gjør det”. Ikke fordi det er noe negativt som tvinger frem forbedringen.
Og akkurat DET trigger meg. Det å skulle finpusse teknikk. Det å skulle tørre å stå i noe selv om noen andre viser seg å ha suksess med en annen metode. Det å kunne ta tak i det positive i en utvikling og forsterke det – det trigger meg. Da får jeg lyst til å konkurrere. Da får jeg lyst til å forbedre meg. Da får jeg lyst til å bli bedre og bedre og bedre….
…Så det instinktet jeg trodde jeg ikke hadde, det har faktisk vært der hele tiden, det, og drevet meg fremover på de områdene som er viktige for meg i livet. Og det er jeg så glad for at jeg fant ut akkurat i dag.
Derfor har jeg sett med stor beundring på dem jeg har møtt i arbeidslivet som eksploderer av energi når man kommer til T-en i SWOT-analysen – nemlig ”Threats”, og tiden er inne for å sammenligne seg med konkurrentene sine. Jeg har sett opp til dem som lar seg trigge av at naboen har fått ny bil, og ikke skal være noe dårligere selv. Jeg har hatt stor respekt for dem som tar alle negative tilbakemeldinger som motivasjon på veien til forbedring.
Oppi alt dette har jeg stått betraktende på sidelinjen og tenkt for meg selv: Ja ja – what ever – nesten som oksen Ferdinand som luktet på blomstene uten å la seg affisere av omverdene. Og så har jeg fortsatt med mitt, og tenkt: Et sånt konkurranseinstinkt hadde det vært fint å ha.
Jeg vet ikke om det er fordi jeg begynner å nærme meg 40, men her om dagen så slo det ned i meg: Hege, du har jo konkurranseinstinkt du også. Det trenger bare å bli vekket på en litt annen måte. Det blir jo det samme som at noen liker å bli vekket med frokost på sengen, mens andre ikke gjør det.
Mitt instinkt sovner av å høre om konkurrenter og hva de gjør – og hvor raske vi må være til å gjøre akkurat det samme. Haste av gårde for å kopiere. Jeg blir fryktelig demotivert og finner heller på noe annet å gjøre dersom jeg får negative tilbakemeldinger – det trigger meg IKKE til å sette inn et ekstra gir for å bli bedre. Jeg har aldri forstått hvordan noen klarer å holde ut så mye negativitet.
Ta for eksempel Marit Bjørgen. Når hun trener, hvor mye tenker hun egentlig på de andre konkurrentene? Selvfølgelig er det viktig å være klar over hvilken idrett man deltar i. Men utover det trenger man jo ikke å vite så mye om de andre konkurrentene. Det er jo bare fryktelig forstyrrende. Det man må vite noe om - å ha full oppmerksomhet på - er hva er mine styrker? Hvordan kan jeg forbedre meg? Hvordan kan jeg bli så god som bare jeg kan bli?
Det handler om å finpusse teknikk og hele tiden være sikker på at den veien man har valgt er den rette. Selvfølgelig er det rom for justeringer underveis – men ikke for å kopiere. Ikke fordi naboen har fått ny bil. Ikke fordi ”alle andre gjør det”. Ikke fordi det er noe negativt som tvinger frem forbedringen.
Og akkurat DET trigger meg. Det å skulle finpusse teknikk. Det å skulle tørre å stå i noe selv om noen andre viser seg å ha suksess med en annen metode. Det å kunne ta tak i det positive i en utvikling og forsterke det – det trigger meg. Da får jeg lyst til å konkurrere. Da får jeg lyst til å forbedre meg. Da får jeg lyst til å bli bedre og bedre og bedre….
…Så det instinktet jeg trodde jeg ikke hadde, det har faktisk vært der hele tiden, det, og drevet meg fremover på de områdene som er viktige for meg i livet. Og det er jeg så glad for at jeg fant ut akkurat i dag.
torsdag 28. juni 2012
Det er mye terapi i en 100 % stilling
Hvorfor er det slik at mange ”helsespesialister” er så
raske med å trekke frem sykmeldingskortet og vifte med anbefalinger om å gå ned
i stillingsbrøk når de er i kontakt med mennesker som trenger og krever en arbeidshverdag som tilpasses og tilrettelegges deres behov? Er det ikke til syvende og sist slik at hver og en av oss – uavhengig av funksjonsevne – har noen krav og ønsker
som må tilfredsstilles for at vi kan yte maksimalt på jobben?
Det dukker med ujevne mellomrom opp saker i mediene der personer av ulike årsaker er nødt til å kjempe så unødvendig hardt for rettigheter som for andre kommer helt av seg selv. Og ofte handler dette om rettigheten til likebehandling i arbeidslivet.
Nylig kom jeg over et sterkt intervju i CP-bladet,tidsskriftet for Cerebral Parese-foreningen. Forsiden av bladet er viet til et flott bilde av en sterk kvinne. Tittelen er: ”Hverdager er best!”. Både bildet og tittelen vekker min interesse, og jeg blar fort opp på side 6. Ingressen gjør det hele mer interessant: Legen: Blir du ikke fryktelig sliten av å jobbe hundre prosent? Helle-Viv: Jo, gjør ikke du også?
Resten av saken vitner om en kvinne som har kjempet hardt for å oppnå det hun aller mest ønsker her i livet – nemlig å være i full jobb. Overalt møter hun fordommer og folk som på en velmenende måte plasserer henne i båser som over hodet ikke matcher den kvinnen hun faktisk er.
Hva er det med en rullestol som bringer frem assosiasjoner hos folk som bærer helt feil av gårde? Hvordan kan et bein som det dras litt på, eller et hode som rister litt ukontrollert fortelle oss at en person er uegnet til gitte oppgaver?
Min anbefaling for refleksjon i dag er at du leser intervjuet med Helle-Viv, en sterk kvinne som vil og kan!
Det dukker med ujevne mellomrom opp saker i mediene der personer av ulike årsaker er nødt til å kjempe så unødvendig hardt for rettigheter som for andre kommer helt av seg selv. Og ofte handler dette om rettigheten til likebehandling i arbeidslivet.
Nylig kom jeg over et sterkt intervju i CP-bladet,tidsskriftet for Cerebral Parese-foreningen. Forsiden av bladet er viet til et flott bilde av en sterk kvinne. Tittelen er: ”Hverdager er best!”. Både bildet og tittelen vekker min interesse, og jeg blar fort opp på side 6. Ingressen gjør det hele mer interessant: Legen: Blir du ikke fryktelig sliten av å jobbe hundre prosent? Helle-Viv: Jo, gjør ikke du også?
Resten av saken vitner om en kvinne som har kjempet hardt for å oppnå det hun aller mest ønsker her i livet – nemlig å være i full jobb. Overalt møter hun fordommer og folk som på en velmenende måte plasserer henne i båser som over hodet ikke matcher den kvinnen hun faktisk er.
Hva er det med en rullestol som bringer frem assosiasjoner hos folk som bærer helt feil av gårde? Hvordan kan et bein som det dras litt på, eller et hode som rister litt ukontrollert fortelle oss at en person er uegnet til gitte oppgaver?
Min anbefaling for refleksjon i dag er at du leser intervjuet med Helle-Viv, en sterk kvinne som vil og kan!
Abonner på:
Innlegg (Atom)

