Viser innlegg med etiketten konkurranse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten konkurranse. Vis alle innlegg

søndag 16. september 2012

Hvordan vekkes konkurranseinstinktet?

Jeg har alltid levd i den tro at jeg har et dårlig utviklet konkurranseinstinkt. Om jeg i det hele tatt er utstyrt med ett slikt instinkt, må det ligge i dvale store deler av året. Samtidig har jeg alltid tenkt at dette instinktet er en positiv drivkraft og helt avgjørende for virkelig å lykkes.

Derfor har jeg sett med stor beundring på dem jeg har møtt i arbeidslivet som eksploderer av energi når man kommer til T-en i SWOT-analysen – nemlig ”Threats”, og tiden er inne for å sammenligne seg med konkurrentene sine. Jeg har sett opp til dem som lar seg trigge av at naboen har fått ny bil, og ikke skal være noe dårligere selv. Jeg har hatt stor respekt for dem som tar alle negative tilbakemeldinger som motivasjon på veien til forbedring.

Oppi alt dette har jeg stått betraktende på sidelinjen og tenkt for meg selv: Ja ja – what ever – nesten som oksen Ferdinand som luktet på blomstene uten å la seg affisere av omverdene. Og så har jeg fortsatt med mitt, og tenkt: Et sånt konkurranseinstinkt hadde det vært fint å ha.

Jeg vet ikke om det er fordi jeg begynner å nærme meg 40, men her om dagen så slo det ned i meg: Hege, du har jo konkurranseinstinkt du også. Det trenger bare å bli vekket på en litt annen måte. Det blir jo det samme som at noen liker å bli vekket med frokost på sengen, mens andre ikke gjør det.

Mitt instinkt sovner av å høre om konkurrenter og hva de gjør – og hvor raske vi må være til å gjøre akkurat det samme. Haste av gårde for å kopiere. Jeg blir fryktelig demotivert og finner heller på noe annet å gjøre dersom jeg får negative tilbakemeldinger – det trigger meg IKKE til å sette inn et ekstra gir for å bli bedre. Jeg har aldri forstått hvordan noen klarer å holde ut så mye negativitet.

Ta for eksempel Marit Bjørgen. Når hun trener, hvor mye tenker hun egentlig på de andre konkurrentene? Selvfølgelig er det viktig å være klar over hvilken idrett man deltar i. Men utover det trenger man jo ikke å vite så mye om de andre konkurrentene. Det er jo bare fryktelig forstyrrende. Det man må vite noe om - å ha full oppmerksomhet på - er hva er mine styrker? Hvordan kan jeg forbedre meg? Hvordan kan jeg bli så god som bare jeg kan bli?

Det handler om å finpusse teknikk og hele tiden være sikker på at den veien man har valgt er den rette. Selvfølgelig er det rom for justeringer underveis – men ikke for å kopiere. Ikke fordi naboen har fått ny bil. Ikke fordi ”alle andre gjør det”. Ikke fordi det er noe negativt som tvinger frem forbedringen.

Og akkurat DET trigger meg. Det å skulle finpusse teknikk. Det å skulle tørre å stå i noe selv om noen andre viser seg å ha suksess med en annen metode. Det å kunne ta tak i det positive i en utvikling og forsterke det – det trigger meg. Da får jeg lyst til å konkurrere. Da får jeg lyst til å forbedre meg. Da får jeg lyst til å bli bedre og bedre og bedre….

…Så det instinktet jeg trodde jeg ikke hadde, det har faktisk vært der hele tiden, det, og drevet meg fremover på de områdene som er viktige for meg i livet. Og det er jeg så glad for at jeg fant ut akkurat i dag.