Hvorfor er det slik at mange ”helsespesialister” er så
raske med å trekke frem sykmeldingskortet og vifte med anbefalinger om å gå ned
i stillingsbrøk når de er i kontakt med mennesker som trenger og krever en arbeidshverdag som tilpasses og tilrettelegges deres behov? Er det ikke til syvende og sist slik at hver og en av oss – uavhengig av funksjonsevne – har noen krav og ønsker
som må tilfredsstilles for at vi kan yte maksimalt på jobben?
Det dukker med ujevne mellomrom opp saker i mediene der
personer av ulike årsaker er nødt til å kjempe så unødvendig hardt for rettigheter
som for andre kommer helt av seg selv. Og ofte handler dette om rettigheten til
likebehandling i arbeidslivet.
Nylig kom jeg over et sterkt intervju i CP-bladet,tidsskriftet for Cerebral Parese-foreningen. Forsiden av bladet er viet til et
flott bilde av en sterk kvinne. Tittelen er: ”Hverdager er best!”. Både bildet
og tittelen vekker min interesse, og jeg blar fort opp på side 6. Ingressen
gjør det hele mer interessant:
Legen: Blir du ikke fryktelig sliten av å jobbe hundre prosent? Helle-Viv: Jo, gjør ikke du også?
Resten av saken vitner om en kvinne som har kjempet hardt for å oppnå det hun aller mest ønsker her i livet – nemlig å være i full jobb. Overalt møter hun fordommer og folk som på en velmenende måte plasserer henne i båser som over hodet ikke matcher den kvinnen hun faktisk er.
Hva er det med en rullestol som bringer frem
assosiasjoner hos folk som bærer helt feil av gårde? Hvordan kan et bein som
det dras litt på, eller et hode som rister litt ukontrollert fortelle oss at en
person er uegnet til gitte oppgaver?
Min anbefaling for refleksjon i dag er at du leser intervjuet med Helle-Viv, en sterk kvinne som vil og kan!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar