Men det er ikke alltid at den dørterskelen oppleves som så veldig mye lavere etter at barna er i seng – da også etter en rekke runder med skift, dobesøk, drikke, feil pysj osv osv. Det er kanskje derfor det oppleves som en så stor seier dersom man klarer å komme seg over terskelen og ut. For når man endelig er ute – enten det er med eller uten barn – blir opplevelsen så til de grader forsterket. Da trenger man ikke å ha hårete mål som Birken eller andre konkurranser. Da trenger man egentlig ikke å gå så veldig mye lenger enn utenfor døra. Da er det opplevelsen akkurat der og da som blir viktig.
Nå som det endelig har kommet snø nok til at jeg kan gå på ski i lysløype rett utenfor døra, har jeg klart å få til et par små men store turer alene. I dag observerte jeg følgende:
- Ingen skiløpere har med seg appelsin i løypa lenger – i alle fall ikke i lysløypa
- En gruppe menn mellom 40 og 50 som gikk frem og tilbake uten staver… (Trodde det bare var barnehagebarn som gjorde det på den måten)
- Stor gruppe i tipp-topp skiutstyr som sto stille ved siden av løypa mens en person demonstrerte ulike måter å bevege seg på med ski på beina – er ikke poenget å komme seg ut for å bevege sin egen kropp - ikke stå å se på at en annen beveger sin?
- Kvinner og menn med hodelykter som lignet frontlysene på en trailer skrudd på – selv om det er ypperlig belyst – det er en lysløype…
Det var ikke mange kilometerne jeg gikk, men du verden for en opplevelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar