Da jeg var barn var jeg heldig. Jeg fikk være med å pynte til jul! Hvert år fikk min Gabriel-engel hedersplassen i bokhylla. Dorullen med to piperensere stikkende ut og blondestoff pålimt med pelifix limstift var selve symbolet på julefred og lykke. På juletreet hang det glanspapir i alle regnbuens farger lenket sammen. Julekrybben var klippet og brettet i papp, og selve Jesusbarnet var en liten klump trolldeig.
Her om natten hadde jeg en marerittlignende drøm som så klart omhandlet juleforberedelser. Den inkluderte hele familien, men den eneste stemmen jeg hørte var min egen:
"Nei, nei, ikke sånn. I år er det svart som er inn. Jeg sa jo at alle kulene på treet skal være i gråtoner i år! Litt lenger til høyre. Der ja - nå henger den nøyaktig midt i vinduet. IKKE RØR!!!
Jeg bråvåknet, og hjertet banket unormalt fort. Hvorfor? Fordi drømmen var så virkelig? Fordi jeg har et sykelig behov for at alt skal matche? Fordi dette faktisk kunne blitt det mine barn forbinder med jul - en litt overopphetet mor med helt feil fokus?
Heldigvis viser kalenderen bare 2. desember, og jeg har god tid til å hente meg inn. Det skal ikke pyntes riktig ennå. Og jeg skal bruke litt tid på å bli glad i alle julefigurer som er laget av doruller, vatt og filt.
...Og hva om jeg lager et elegant hus eller noe i en litt fresh farge til alle disse figurene...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar