tirsdag 26. februar 2013

riiiiing det er fra barnehagen!

Hvem blir ringt opp når minsten blir syk i barnehagen? Er det mor? Er det far? Eller er det en jevn fordeling?

Jeg ble først oppmerksom på dette spørsmålet da jeg snakket med en pedagog som fortalte at hun nå bevisst hadde begynt å ringe fedrene til barna i barnehagen når de ble syke. – Hos oss er det en sterk overvekt av mødre som henter barna når de er syke. Her må fedrene på banen, sa hun. Det fikk meg til å tenke og bli nysgjerrig. Er det faktisk slik at det er mødrene henter syke barn i barnehagen? Er det slik at mødre er hjemme med syke barn? Og hva med pleietrengende foreldre? Hvem tar seg av dem? Er det kvinnen eller mannen?

I 2011 ga SSB ut rapporten forholdet mellom yrkesaktivitet og omsorgsforpliktelser. Her er det noen interessante tall fra 2010. Av 902 000 sysselsatte oppga 44 % at de hadde vært hjemme fra arbeidet med sykt barn i løpet av de siste 6 månedene. Her var det en jevn fordeling mellom menn og kvinner. Rapporten påpeker samtidig at mange flere kvinner enn menn jobber deltid, og at de derfor har mindre behov for å ta seg fri for å være hjemme ved barns sykdom. Et annet interessant funn er at kvinneandelen øker etter hvert som antall fraværsdager øker.

Omsorg for pleietrengende voksene
Den samme rapporten fra SSB tar for seg hvor mange som har jevnlig omsorg for syke, gamle og funksjonshemmede voksne. Halvparten av de som svarte at de har omsorgsoppgaver for voksene utenfor hjemmet var i alderen 50-59 år. Av disse var det dobbelt så mange kvinner som menn. Omsorgsansvaret i de yngste aldersgruppene er jevnt fordelt mellom kvinner og menn. Fra 40 år og oppover er kvinnene i klart flertall.

Om utbredelsen av fleksibilitet i arbeidslivet
Videre tar rapporten for seg i hvor stor grad fleksibilitet er utbredt i arbeidslivet. Her snakkes det for det meste om fleksitid. Om lag 20 % av alle sysselsatte sier at de har ingen form for fleksible arbeidstidsordninger. De fleste oppga likevel at de hadde anledning til å organisere sitt arbeid på en måte som gjør at de kan ta en dag fri grunnet familiære årsaker. Gruppen som sier at de aldri har anledning til dette består av 55 % kvinner. Mange av disse kvinnene har jobber innenfor helsevesenet eller i skolen.

Jeg skjønner at det i enkelte næringer, og da særlig innenfor offentlig sektor, er vanskelig å se for seg fleksible ordninger. Man må rett og slett være på jobb til gitte tider av døgnet. Disse arbeidsplassene sysselsetter en stor andel kvinner.

I en sterkt voksende kunnskapsnæring er behovene noe annerledes. Her er det hva du leverer som teller, og ikke at du befinner deg i kontorstolen fra 8-16. Her oppleves ikke nødvendigvis fleksitid som fleksibelt.

Her ligger det utfordringer i dagens arbeidsmiljølov, pluss at det er utfordringer knyttet til forutinntatte holdninger om hvilke oppgaver som er naturlige for kvinner og for menn. Det handler om å ta de valgene som passer best for det livet du ønsker å leve, og i hvilken grad man har mulighet til å ta disse valgene. Her er noen gode bloggere som tar for seg temaet med ulike innfallsvinkler:

Frøken Makeløs: Kontantstøtte og 6-timersdag
Hilde Widerøe Wibe: Et brutalisert arbeidsliv?
Min egen kronikk fra VG: Storpolitikk i hjemmet
Anita Krohn Traaseth, Tinteguri: Tomme kontorer fredag = late nordmenn som jobber mindre?

I kveld kl 2050 sendes dokumentaren "Dagane flyg" på NRK 2 som tar for seg den moderne morsrollen. Den kan være verdt å få med seg. Her er teaser:


Ingen kommentarer: