Brød eller cupcakes?

- Etter at Kenwood flyttet inn, har det ikke vært et eneste kjøpebrød i vårt hus.  Siden julaften har alt som har blitt fortært av brødmat vært hjembakst. Kenwood tar seg av blanding og elting. Alt jeg trenger å gjøre er å vente – vente på at deigen skal heve først en, og så to ganger. Og mens jeg venter på en deig som hever, er det utrolig hva jeg klarer å få puttet inn av andre gjøremål. Da rekker jeg plutselig både å gi kjøkkenbenken en omgang med kluten, rydde ut av oppvaskmaskinen, sette på en klesvask, ta meg en skitur og lese for unga. Ved å la brøddeigens ”liv” sette tidsrammene, har jeg plutselig blitt supereffektiv, og det med en himmelsk duft i huset og opptil flere nystekte brød som belønning!

Omtrent slik var det jeg ordla meg på en rødvinskveld med jentene. Entusiastisk og godt inni fortellingen, la jeg ikke merke til at det sånn ca midt i historien begynte å bli stille rundt bordet. På slutten var all småsummingen tyst, og alles oppmerksomhet var rettet mot meg. Stillheten varte såpass lenge at det begynte å bli ubehagelig, og lite visste jeg hva jeg hadde satt i gang for meg selv, før en av mine beste venninner sa tørt: - Jasså Hege, du driver og baker. Jeg trodde ikke du drev på med den slags. Jeg trodde det ville være for ”husmorsk” for deg. Du driver jo stadig vekk og rakker ned på dem som baker cupcakes.

Da skjønte jeg at jeg hadde tråkka godt uti – kall det gjerne salaten, men i denne sammenhengen synes jeg det passer bedre med deigen – og at resten av kvelden kom til å gå med på å diskutere ulike typer deiger og hva de egentlig symboliserer. Min fortelling fra hverdagen tok med andre ord en vending som jeg sikkert burde ha sett komme, men som jeg ikke hadde tatt høyde for der og da.

Og bare sånn for å ha sagt det – det er ikke slik at jeg går rundt og rakker ned på cupcakes-bakende kvinner, men jeg innrømmer at jeg ved flere anledninger har stilt spørsmålstegn ved cupcaken som symbol; litt sånn som Marta Breen gjør det i sin tekst ”Den nye husmorskolen”.

For meg er det en vesensforskjell mellom en lyserosa, nærmest forførerisk liten kake og et realt grovbrød. Men den kvelden lærte jeg at det er ikke alle som tenker sånn. Det er ikke alle som lager skiller mellom deiger. En deig er en deig, hjembakst er hjembakst og er du opptatt av kvinnesak, er det kun kjøpekneip og suppeposer som gjelder. Feminister skal med andre ord feilernæres på det sterkeste!

Det blir selvfølgelig veldig enkelt å se det på denne måten. Spørsmålene om feminismens eventuelle død handler om mye mer enn deiger. Det er en sterk trend der ute med husmorblogging som går i helt motsatt retning av hva 70-talls-feministene gjorde, og det er ikke til å komme bort fra at mange av disse bloggene handler om deig av et eller annet slag. 

Med fare for å tråkke i enda en deig ved å skrive dette blogginnlegget, velger jeg å avslutte det her. Med ønske om en god gjærbakst!

Will it blend – bedrifters bruk av video

I dag var jeg på et frokostmøte om digital multikanal-markedsføring i regi av Making Waves. Dette er et spennende og høyst aktuelt tema grunnet flere ting. Det har blitt mange flater for bedrifter å forholde seg til når det gjelder å synliggjøre sin merkevare. Mange bedrifter er små, og har ikke store markeds- og kommunikasjonsavdelinger som kan ivareta innholdsproduksjon, oppfølging og respons i alle kanaler. Derfor er det flere og flere som stiller seg spørsmålet om hvor skal vi være synlig og hva skal vi være synlig med? Det er ikke enkelt å svare presist på dette. Det mest presise blir vel noe i denne retning: Du må være der forbrukerne dine er, og du må møte dem med det de ønsker seg. Hvor er nå disse forbrukerne nå til dags? De er foran PCen, de kjører kollektivt med telefon, de er på kjøkkenet med iPad. Det er en overveldende informasjonsstrøm som treffer oss alle hver dag hele tiden, og vi blir nødt til å sile. På mange måter har konteksten et produkt settes inn i blitt viktigere enn selve innholdet for i det hele tatt å klare å nå frem.

En ting som er i ferd med å bre seg ut, er bruken av video. Flere og flere bedrifter tar videokanalen i bruk for å tilføre sine produkter og/eller tjenester en verdi. Paul Chaffey skriver blant annet om dette på sin blogg, og er også med i et videoklipp om dette temaet.

Norske bedrifter er i ferd med å få opp øynene for videobruk, men det finnes andre som ligger langt foran. Et eksempel som er verdt å ta en titt på er Blendtec sin måte å bruke video på. Blendtec er et firma som selger overprisede blendere helt uten problem, og her ligger kanskje noe av forklaringen: Blendtec har bestemt seg for å kjøre et konsept som de kaller ”Will i blend?” der de tester ut om blenderen kan knuse både det ene og det andre til småbiter. De putter ting i blenderen som andre aldri kunne ha drømt om. I dette klippet er det en iPad som får gjennomgå. Og timingen er god. For bare en uke etter at iPad ble lansert, og mange Apple-fans fortsatt sto på venteliste for å få vidunderet mellom fingrene, drepte Blendtec likeså godt en iPad med sin blender. Kan blenderen knuse en iPad på ett minutt så burde frukt og bær bli til rene barnematen på bare noen sekunder!! Her følger de på med flere tidsriktige saker. Til Halloween var det for eksempel et skjellett som fikk gjennomgå.

Gjør det enkelt, få en god ide, lag et konsept og film det. Video er i farta. Enjoy!

Arbeidstid, fritid og restitusjon

Jeg hadde et anstrengt forhold til ordet fritid. Hver gang en ferie nærmet seg, ble jeg stressa. For da visste jeg at jeg nærmet meg innspurten av et titalls prosjekter som alle selvfølgelig skulle landes FØR ferien – både på jobb og privat. Og like selvfølgelig var det at dette så klart ikke lot seg gjennomføre. Noen av prosjektene MÅTTE overføres til ETTER ferien.

De første dagene av ferien er alltid kritiske. Abstinensene etter svært arbeidsomme dager henger i, og jeg starter med å legge nye prosjektplaner for de nærmeste dagene, som i utgangspunktet var tiltenkt avkopling. Nå er det tid til å ta tak i både det ene og det andre. Jeg går noen runder rundt meg selv, og av alle ting så får jeg malt garasjen! Etter en dag opp og ned i stige, er det akkurat som om kroppen har fått ut av seg det meste av abstinenser, og den klarer å sitte helt rolig med beina høyt og bare nyte.

Men da griper angsten meg på ny. NÅ ER DET BARE TO UKER IGJEN AV FERIEN! Hvordan i huleste skal jeg klare å komme meg på jobb igjen? Over natta har jeg helt glemt hvordan det er å jobbe, og det går langt forbi min fatteevne å forstå hvordan jeg skal komme meg inn i hverdagsrutinene igjen.

Mitt forhold til fritid har forandret seg i løpet av de siste årene. I dag er jeg en av dem som veksler mellom arbeid og fritid opptil flere ganger i løpet av et døgn. Jeg multitasker matlaging og iPhone. Jeg sykler med foredrag i ørene og kjører t-bane med sosiale medier i lomma. Jeg sørger for at noen timer i døgnet har mer fokus mot den ene tiden fremfor den andre, og har selvfølgelig fortsatt noen uker der fritiden er mer sentral enn arbeidstiden, men de ulike tidene sklir mer og mer i hverandre. Det plager meg på ingen måte – tvert imot – jeg opplever at mitt forhold til fritid har blitt mindre anstrengt ved å ha det på denne måten.

Og det er kanskje ikke så rart. For omstilling handler om restitusjon. På idrettsspråket betyr restitusjon den tiden det tar for kroppen å hente seg inn igjen etter fysisk aktivitet. På mitt språk betyr det den tiden kroppen trenger for å tilpasse seg de ulike tidene: Arbeidstid og fritid. Alle som har et bevisst forhold til trenging vet at jo mer du trener, jo bedre form blir du i og jo kortere tid trenger du på å restituere deg.

Så da debatten for en tid tilbake raste rundt begrepet ”brutalisert arbeidsliv” hadde jeg problemer med å forstå hva det handlet om. For meg var det ikke arbeidslivet som var brutalt, det var omstillingen fra arbeidstid til fritid og tilbake. Jeg hadde rett og slett ikke nok trening. Nå trener jeg litt hver dag, samtidig som jeg passer på å ikke bli overtrent – det tror jeg ingen er tjent med…

Forvandler ventetid til handletid

Vi er stadig på jakt etter en mer effektiv bruk av tiden. Og innimellom er det noen som finner på noe ekstra smart for å effektivisere. Da Tesco skulle slå seg opp og utvide sin markedsandel i Sør-Korea, kom de på en glitrende ide om hvordan de kunne forvandle folks ventetid til handletid. Deres største konkurrent hadde mange flere butikker. Utfordringen de ga seg selv var som følger: Kan vi bli nummer 1 uten å øke antall butikker? Ta en titt på videoen for å lære mer om hvordan Tesco valgte å gjøre det.

I hovedtrekk så handlet det om å studere det koreanske folket nøye. De fant ut at sørkoreanerne er nummer 2 på listen over verdens mest arbeidsomme folk, og dagligvarehandling er ikke det morsomste de vet om. Ideen de kom opp med var: La butikken komme til folket. De laget virtuelle butikkhyller som var helt like som hyllene i en ekte butikk. Disse hyllene plasserte de på metroen og andre steder der folk haster forbi på sin vei til og fra. Varene i de virtuelle hyllene ble utstyrt med QR-kode, og med en smarttelefon i hånda er det ikke mer komplisert enn å skanne riktig QR-kode for å få den varen du ønsker direkte levert på døra hjemme hos deg!

For ikke veldig lenge siden utstyrte RIMI Jernbanetorget med virtuelle hyller. Prinsippet er nesten det samme som i Sør-Korea, bortsett fra at RIMI ikke leverer varene hjem til deg. Skanningene dine legger seg direkte i en handleliste på smarttelefonen, som du kan ta med deg til nærmeste butikk. Du kan også skanne varer du er i ferd med å gå tom for hjemme, slik at neste gang du skal i butikken trenger du ikke å ta med deg en papirlapp som er skrevet for hånd med melk, brød og smør. Men du må fortsatt ta turen til butikken selv for å få varene i hus – og du må for all del ikke glemme telefonen igjen hjemme!

Plassering av virtuelle varehyller på Jernbanetorget og andre knutepunkter for kollektivtrafikk kan være smart i Norge. På den måten får folk anledning til å bruke ventetiden når toget er forsinket eller innstilt til å sørge for å få mat i hus.

Små turer er også store

Det er ikke bare Steinar J. Olsen som påpeker at små turer også er store. Det gjør også Eivind Eidslott i boka Fjellbarna, som ble kåret til årets fjellbok i 2011, og som jeg var så heldig å få under juletreet. En flott bok for alle som er interessert i barn og friluftsliv. Eidslott har også sin egen blogg som heter fjellbarna. Og nå tenkte jeg å nikke samtykkende til både Steinar og Eivind hva gjelder utsagnet små turer er også store. Samtidig tenker jeg å føye til en dimensjon til. For det er ikke bare de små turene med barna som er store – det er også de små turene du klarer å få til alene. Riktignok synes dørterskelen ubegripelig høy mange ganger når barna skal pakkes inn i vinterklær, gjerne to runder inn og ut av disse klærne grunnet et veldig beleilig bleieskift, dobesøk osv.

Men det er ikke alltid at den dørterskelen oppleves som så veldig mye lavere etter at barna er i seng – da også etter en rekke runder med skift, dobesøk, drikke, feil pysj osv osv. Det er kanskje derfor det oppleves som en så stor seier dersom man klarer å komme seg over terskelen og ut. For når man endelig er ute – enten det er med eller uten barn – blir opplevelsen så til de grader forsterket. Da trenger man ikke å ha hårete mål som Birken eller andre konkurranser. Da trenger man egentlig ikke å gå så veldig mye lenger enn utenfor døra. Da er det opplevelsen akkurat der og da som blir viktig.

Nå som det endelig har kommet snø nok til at jeg kan gå på ski i lysløype rett utenfor døra, har jeg klart å få til et par små men store turer alene. I dag observerte jeg følgende:

1. Ingen skiløpere har med seg appelsin i løypa lenger – i alle fall ikke i lysløypa 
2. En gruppe menn mellom 40 og 50 som gikk frem og tilbake uten staver… (Trodde det bare var barnehagebarn som gjorde det på den måten)
3. Stor gruppe i tipp-topp skiutstyr som sto stille ved siden av løypa mens en person demonstrerte ulike måter å bevege seg på med ski på beina – er ikke poenget å komme seg ut for å bevege sin egen kropp - ikke stå å se på at en annen beveger sin?
4. Kvinner og menn med hodelykter som lignet frontlysene på en trailer skrudd på – selv om det er ypperlig belyst – det er en lysløype…

Det var ikke mange kilometerne jeg gikk, men du verden for en opplevelse.

Ingen flere Kodak moments

Det var alltid Kodak i mitt analoge kamera. Det var på den tiden det var spennende å eksperimentere på mørkerommet. Kjemikalier og vannbad. Når jeg leste at Kodak nå er på vei til å gå konkurs, strømmet alle disse ”kodak moments” tilbake til meg, og plutselig ble det veldig tydelig: Mine barn kommer aldri til å kunne forstå hva et mørkerom er! De er innbyggere i en digital verden. De kommer ikke til å skjønne innholdet i begrepet ”kodak moment” en gang. For de har ingen minner om Kodak og svart/hvitt film. Det finnes bare iPhone-moments for dem, og hva slags øyeblikk er egentlig det? Sånn rent kvalitetsmessig mener jeg. For ”kodak moment” betyr ikke bare å fange øyeblikket for å bringe tilbake minnene. Det er en viss form for kvalitet knyttet til dette begrepet. Gleden ved å putte et bilde ned i vannbad og se konturene av noe magisk spre seg utover det hvite arket.

Digitaliseringen ble altså Kodaks skjebne. Selskapet har drevet på i 131 år, men det begynte å butte allerede på 80-tallet da selskapet opplevde konkurranse i et marked der de frem til da hadde hatt monopol. Så kom digitaliseringen, og behovet for film ble borte over natta. Kodak forsøkte desperat å lage en billig-variant av det digitale kameraet, men var for sent ute. Mobiltelefoner med kamera var allerede blitt allemannseie, og ingen hadde behov for billigvarianten. For ca 10 år siden begynte det virkelig å surne til for Kodak. I 2003 annonserte selskapet at de ville slutte å investere i filmruller.

Da Kodak hadde sin storhetstid var de på høyde med dagens Apple eller Google. I artikkelen til The wall street journal kan man lese at de ansatte i Kodak gjerne så en film i lunsjpausen i selskapets egne kinoer eller spilte basket på Kodaks egne basketballbaner. Det hersket en følelse av uslåelighet. De kunne gjøre hva som helst.

Men denne digitaliseringen hadde de altså ikke klart å få med seg. Og da det endelig gikk opp for dem var det for sent – ingen flere ”kodak moments”.

Hvorfor må voksne prate så mye?

Jeg så siste del av Dagsrevyen med en trøtt treåring på fanget. Innslaget var fra Operaen og NHOs årskonferanse. Reporteren intervjuet Kristin og Kristin – henholdsvis Halvorsen og Skogen Lund. Litt ut i intervjuet spør treåringen: - Hvorfor må voksne prate så mye, mamma? Ja, hva svarer man til sånt – annet enn: Hva synes du de heller skulle gjøre enn å prate? Treåringen tenker litt, og svarer: - De kunne jo ha drukket te eller kaffe. Det går an å skravle mens man drikker kaffe også.

Så det var altså ikke selve pratingen som fikk treåringen til å reagere, men formen. Hvis de først skulle prate så mye, eller skravle som treåringen sier, så kunne de vel gjøre det på den ”riktige” måten – over en kaffekopp.

Det var da en fantastisk observasjon fra et lite barn: At voksne skravler og drikker kaffe/te. Etter å ha gått mine egne kafferutiner etter i sømmene, har jeg konkludert med at treåringen må ha blitt eksponert for skravlende og kaffedrikkende voksne flere steder enn hjemme. Hvor møter et barn voksne?  

1. I barnehagen – Ja, de voksne i barnehagen drikker kaffe og skravler
2. Hjemme – Ja, de voksne drikker kaffe og skravler
3. I familieselskaper – Ja, de voksne drikker kaffe og skravler
4. På lekeplassen – Ja, de voksne har med seg kaffe på termos og skravler

Det er nå jeg egentlig burde ha vært litt mer opptatt av hva Kristin og Kristin på TV faktisk sier om velferdsstaten, antall kommuner og finansieringen av velferdsordningene osv i fremtiden, men treåringen hadde fått meg over på et helt annet spor. Hvorfor drikker voksne så mye kaffe? (Det spørsmålet dukket opp i mitt hode – ikke treåringen sitt). 

Det har lenge vært kjent at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder kaffedrikking – men hvorfor? Dette skriver SSB-magasinet:

Kaffen kom til Norge allerede på slutten av 1600-tallet, men slo ikke til som drikk før 1850-tallet. Mange setter dette i forbindelse med at det i 1842 ble ulovlig med hjemmebrent, og at kaffen ble en populær erstatning. Beregnet forbruk av kaffe per person i perioden 1866-1924 økte fra 3,25 kg til rundt 6,5 kg tidlig på 1920-tallet, det vil si lavere enn i dag. Likevel var distriktslegene svært bekymret over det økende kaffeforbruket i Norge, noe som blant annet ble påpekt i den tidlige helsestatistikken.

Legene på denne tiden kom med bekymringsmeldinger knyttet til folks inntak av kaffe. Uttalelser som denne, Fra en lege i Christians amt (Oppland), «I Lom klages over overdreven Kaffedrik og lav Sædelighed». Og denne fra Akershus: «Nydelsen af bayersk Øl og tildels stærk Kaffe stadig blev mere og mere almindelig.» Legene mente at kaffedrikkingen var en av årsakene til alle mageproblemene som folket var plaget med på denne tiden.

Det enorme antallet bekymringsmeldinger som strømmet inn fra legene på denne tiden ser ikke ut til å ha fått betydelig konsekvenser. I dag finnes det kaffemaskiner på alle arbeidsplasser med respekt for seg selv. Det finnes mennesker med doktorgrad i kaffe. Det er en kaffebar på hvert gatehjørne. Noen mener at kaffe er sunt. Og nordmenn drikker i gjennomsnitt 5 kopper kaffe daglig.

Tenk om det er de gamle legene og ikke de nye forskerne som har rett når det gjelder effekten av kaffe. Da kan det være at skattebetalernes kaffeinntak til syvende og sist faktisk har en betydning for finansieringen av velfredsordningene i Norge. Tenk om folk blir så syke av kaffen de drikker på jobb at de ikke kan arbeide. Og ikke kan betale skatt..

Det er utrolig hva som skjer når hjernen bestemmer seg for å følge tankerekken til en treåring fremfor nyhetssendingen på TV…

Irriterte Smiths-fans

John Lewis er et britisk varehus som selger litt av hvert. De er relativt godt kjent for sine julereklamer, og i 2011 fikk de Smiths-fans på nakken, da de "covra" låta Please, please, please let me get what I want og brukte den som jingle til årets, (eller fjorårets blir det jo nå),  julereklame. Creative Review skriver blant annet dette:

"The vagueness that makes pop songs broadly applicable, also make them vulnerable to exploitation. The use of a folked-up version of Please, Please, Please Let Me Get What I Want for John Lewis’s most recent (rather excellent) Christmas ad caused much angry quiff-wagging amongst disgruntled Smiths fans. “Please, please is our hymn about long and unrequited love, no way on earth should it be used to sell household goods,” wrote one. But here we see the illusion at work; for all we really know Morrissey could have been singing about a Dualit toaster."

Dette er en liten historie om en gutt som teller ned dagene til julaften, slik de fleste andre gutter på hans alder gjør. Låtvalget forsterker til de grader budskapet. Selve slutten er noe uventet, og kanskje er det nettopp derfor den er så vakker.

Og her er originallåta:

Nabokrangel utenfor sesong

Det er våren og sommeren som er høysesong for nabokrangling skriver Aftenposten, men jeg tror at jula er en vel så fin sesong for litt nabokrangling. Tenk bare på det enorme utvalget som finnes av julepynt! Naboen liker blinkende reinsdyr og dansende nisser, mens du fortrekker et godt og gammaldags julenek. Det kan ikke bli annet enn konflikt, det.  Når naboen i tillegg bestemmer seg for å plassere et gigantisk ståljuletre midt i tomtegrensa, kan det jo gå en kule varmt for selv den beste.

Nå er det jo ikke hverdagslig at julebelysning blir storpolitikk, men det har det altså blitt mellom Nord-Korea og Sør-Korea. Ut fra bildet å dømme, så kunne kanskje Sør-Korea gjort seg noe mer flid med selve pynten – krana i midten for eksempel hadde jo ikke trengt å være gul. Den kunne vært svart, så hadde den gått litt mer i ett med nattehimmelen. Dette hadde mest sannsynelig ikke bedret nevneverdig på forholdet mellom Sør og Nord, men det hadde blitt penere å se på.

Nå vet jeg ikke helt hvordan regelverket er i Korea, men la oss leke med tanken at de følger norske regler. Da vil jeg ikke anbefale Nord-Korea å forsøke seg på felling av treet, for da kan erstatningen bli veldig stor, står det skrevet i Aftenpostenartikkelen. Store trær må nemlig gjenskaffes – om ikke annet mulig, så fra utlandet og kjøres med trailer til dit de skal. I tillegg kommer bistand til planting og ettersyn av trærne. Et godt tips er rett og slett å ta en prat med naboen over gjerdet. Lar det seg ikke gjøre å bli enige, bør man rådføre seg med en advokat, slik at man er sikker på at man har forstått regelverket riktig…

Forunderlig billedbruk

Er du fotograf, ser det ut som om det kan være store oppdrag å hente når det gjelder å ta bilder av eldre arbeidstakere i en arbeidssituasjon. Seniorpolitikk.no har nylig sett på illustrasjonsbruken i norsk, nasjonal presse i forhold til saker som dreier seg om tidligpensjon. Ser man bare på bildene, virker det som dagens 62-åring er en mann med hatt og spaserstokk som er ute på en rusletur. Bildet står altså ikke i sammenheng med teksten, som kan fortelle at dagens 60-åringer er mye yngre enn det de var for lenge siden da pensjonsalderen ble bestemt.

Seniorpolitikk.no har videre gjort et søk i Scanpix sine illustrasjonsbilder med noen utvalgte søkeord som pensjon, tidlig pensjon og seniorer i arbeid. Det interessante er at det som dukker opp av bilder er personer som er langt eldre enn 62 år, og som driver med helt andre ting enn det å være på jobb.

Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord. Da er det på høy tid at disse illustrasjonene oppdateres, slik at de bygger opp under budskapet om at friske 62-åringer er viktige for arbeidslivet. I den voksende hæren av seniorer finnes det store ressurser, kunnskaper og skaperkraft som samfunnet vil ha glede av å ta i bruk i større grad enn det som gjøres i dag.

I april i år hadde jeg et debattinnlegg i Dagsavisen med tittelen "Et Norge på deltid", der jeg blant annet skriver om pensjonsreformen, fleksibilitet og friske 62-åringer.

Nytt kjøkken

Det er enkelt å drømme seg bort i lekre kataloger når man for eksempel skal innrede et kjøkken. Det som ikke er fullt så enkelt er i det samme øyeblikket å forstå at det blir ikke sånn som på bildet når hele hurven inkludert bikkja osv skal ta det i bruk... Bare se her:

1: Drømmen om en ryddig kjøkkenbenk med friske markblomster og urørte frukter:

2: Blomstene er for lengst visne, i fruktskålen ligger det bananskall og epleskrotter, og du begynner å irritere deg grønn over at du valgte den sitteputen til fordel for en forlenget benkeplate:

3: Og så skal det lages minst tre måltider om dagen, oppvask skal inn og ut og bort og frem - og den sitteputen er om mulig til enda større irritasjon:

4: Til slutt går det hele i svart når selveste julemiddagen skal på bordet:

Tips for dagen: Pass deg for den store katalogfella! Den fremstiller drømmer som ALDRI kan gå i oppfyllelse!

Jula i et Excel-ark

De hadde bestemt seg for en ny vri på juleforberedelsene denne gangen. Han skulle for første gang få totalansvaret for alle julegavene. Da desember allerede var godt i gang, og hun ikke hadde hørt noe om planlegging og innkjøp, begynte hun diskret å ytre frempå at det kanskje var på tide… osv. Han hadde så klart ikke tenkt i de baner ennå, og tok det hele med ro. Hun begynte å bli stresset på han sine vegne, og etter en stund tok han hintet, og satte seg ned for å få ting i boks. Kun kort tid etter, hadde han kartlagt alle ønsker og viste stolt frem et Excel-ark der radene viste avsender og kolonnene viste mottaker. På et blunk fikk hun oversikt over alle gaveinnkjøpene – inkludert dem der hun sto som mottaker. Kjapt og effektivt. Klar for å sende til nissen – eller ta med seg til det nærmeste shoppingsenteret, for å få gjort alt unna på et blunk. Han satte seg bak rattet og dro ut på handletur. Kun få timer etterpå kom han tilbake med alt handlet inn. Alle ønsker blir oppfylt også denne julen, og gavene var ferdigpakkete og klare til å legges under treet. ”Lett som en plett, hva er det du maser om, egentlig”, sier han idet han jekker en øl og setter seg i sofaen for å følge Northug i mål.

Tenk å putte jula inn i et Excel-ark, sier hun oppgitt. Rader og kolonner gir ikke rom for følelser, stemning og små hemmeligheter. Hun begynner alltid tidlig med juleforberedelsene. Hun starter det hele med en tur til NorwayDesigns papirgalleri rett overfor Saga kino i Oslo, der hun handler inn en pen notatbok og en god penn, slik at julehandlelisten blir pen å se på og kan gjemmes bort fra en nysgjerrig omverden. Samtidig finner hun vakkert julepapir, bånd og annet som ikke finnes i noen andre butikker. Dette er stemning. Dette er jul. Så fortsetter det hele med å gå og titte i butikker, spørre venner og familie om hva de ønsker seg og notere i den pene boka. Med en snirklete håndskrift blir alle ønskene godt tatt vare på. Når gavene har kommet i hus, kommer den stor innpakningsdagen. Det er et helt ritual i seg selv – tenne stearinlys, sette på julemusikk og noe varmt i koppen. Lapper, bånd, papir og annet tilbehør utover hele spisebordet. Nynner. Puster dype pust. Det er rolig selv om det er hektisk. Det er jul.

Rollebyttet har fått henne til å tenke. Det var jo en grunn til at de valgte å snu litt på saker og ting sånn i første omgang. Hun hadde de siste årene opplevd det som strevsomt å ha hele ansvaret for julen, og han ville mer enn gjerne bidra. Og innsatsen hans var så formidabel, ja helt utmerket – hun hadde ingenting å utsette. Ingen var glemt, og alle gaver var på plass der de skulle når de skulle. Men det var liksom noe som skurret for henne likevel. Det å putte alle juleforberedelsene inn i et Microsoftprodukt sto så fjernt for henne. Så fjernt at det antageligvis blir en annen fordeling på oppgavene neste år. 

God jul!

Til glede og irritasjon

For et par uker siden fikk jeg videresendt en e-post fra en kollega med dette skrevet i emnefeltet: "Til glede og irritasjon". E-posten inneholdt kun en lenke - ikke noe mer: http://www.prosa.no/2011/den-nye-husmorskolen/. Travel som man er, tok jeg en rask vurdering, og kastet den fort i mappen for "underholdning", hvilket betyr at jeg ikke har fått lest den før i dag. Sjelden har jeg gjort en så grådig feil vurdering! Eller, det vil si, dette er underholdene lesning fordi det er formulert og skrevet så vanvittig bra, men samtidig er temaet så viktig. Kanskje ikke så jobbrelatert - eller jo, hvis man ser litt stort på det så er det i aller høyeste grad jobbrelatert. Det jeg prøver å si er at dersom jeg skulle valgt omigjen, så hadde jeg tatt meg tid til å lese saken med en gang. Så ikke gjør den samme tabben som meg, denne er virkelig verdt tiden det tar å lese - og litt til!!

Den nye husmorskolen
En cupcake består av mel, smør og sukker. Men symboliserer de pastellfargede godbitene også feminismens død?

Så grågåsplogen i dag

Når grågåsa vender plogen
mot nord,
da livnar kvart frø i skogen,
kvar blome gror.

Da gror det i unge hugar
ei ri -
Da peikar det grågåsplogar
mot ufødd tid -

Tor Jonsson
Grågås

Sunn norsk skepsis - ikke bare sunn?

Det er mange år siden jeg dro til utlandet for å bli kunnskapsrik. Mye har skjedd siden den tid. Økt globalisering og internasjonal konkurranse. Nye land som hevder seg. Behovet for kunnskap av høy kvalitet og kulturforståelse på tvers av landegrenser har steget dramatisk. Jeg har tenkt: Bra! Endelig får utenlandsstudentene den anerkjennelsen de faktisk fortjener. De sitter jo med unik kunnskap på flere av områdene nevnt over. Tall fra Lånekassen viser også at det i 2009 for første gang på lenge var en oppgang i antall studenter som tok utdanningen sin i utlandet.

For noen uker siden var jeg deltaker på samlingen Kokepunktet i regi av Abelia, der temaet var internasjonal arbeidskraft. Der kom det frem synspunkter som gikk ut på at det ikke er attraktivt nok for unge norske mennesker i dag å ta utdanning i utlandet. Når de kommer tilbake til Norge for å bli en del av arbeidslivet, blir de møtt med skepsis. Det stilles spørsmålstegn ved kvaliteten på utdannelsen, og det blir sett på som et minus å ikke ha opparbeidet seg et nettverk i Norge under studietiden.

Dette er problemstillinger som er tatt rett ut ifra min virkelighet for 15 år siden! Er det virkelig ikke blitt noen forbedring på dette området? Jeg kommer aldri til å glemme mine første jobbintervjuer. Jeg misforstod stadig spørsmålet om surfing. Jeg trodde de mente surfing på nettet – om jeg var god til å finne frem informasjon og bistand på Internet. Selv om spørsmålet virket litt rart, så kan dette være en fordel innenfor mitt fagfelt, så jeg svarte etter beste evne. Men det var jo ikke det de mente. De trodde jeg hadde tilbrakt hele mitt studieopphold på strender med store bølger, tøffe karer og surfebrett. Det ble noen merkelige situasjoner som ikke førte til noen ansettelse for min del.

De aller fleste utenlandsstudenter tar sitt studieopphold på alvor. På mange måter opplever de likevel ikke å bli tatt på alvor når de kommer hjem igjen til Norge. Norge trenger nordmenn som reiser litt lenger enn Svinesund for å utvide horisonten.