søndag 16. september 2012

Hvordan vekkes konkurranseinstinktet?

Jeg har alltid levd i den tro at jeg har et dårlig utviklet konkurranseinstinkt. Om jeg i det hele tatt er utstyrt med ett slikt instinkt, må det ligge i dvale store deler av året. Samtidig har jeg alltid tenkt at dette instinktet er en positiv drivkraft og helt avgjørende for virkelig å lykkes.

Derfor har jeg sett med stor beundring på dem jeg har møtt i arbeidslivet som eksploderer av energi når man kommer til T-en i SWOT-analysen – nemlig ”Threats”, og tiden er inne for å sammenligne seg med konkurrentene sine. Jeg har sett opp til dem som lar seg trigge av at naboen har fått ny bil, og ikke skal være noe dårligere selv. Jeg har hatt stor respekt for dem som tar alle negative tilbakemeldinger som motivasjon på veien til forbedring.

Oppi alt dette har jeg stått betraktende på sidelinjen og tenkt for meg selv: Ja ja – what ever – nesten som oksen Ferdinand som luktet på blomstene uten å la seg affisere av omverdene. Og så har jeg fortsatt med mitt, og tenkt: Et sånt konkurranseinstinkt hadde det vært fint å ha.

Jeg vet ikke om det er fordi jeg begynner å nærme meg 40, men her om dagen så slo det ned i meg: Hege, du har jo konkurranseinstinkt du også. Det trenger bare å bli vekket på en litt annen måte. Det blir jo det samme som at noen liker å bli vekket med frokost på sengen, mens andre ikke gjør det.

Mitt instinkt sovner av å høre om konkurrenter og hva de gjør – og hvor raske vi må være til å gjøre akkurat det samme. Haste av gårde for å kopiere. Jeg blir fryktelig demotivert og finner heller på noe annet å gjøre dersom jeg får negative tilbakemeldinger – det trigger meg IKKE til å sette inn et ekstra gir for å bli bedre. Jeg har aldri forstått hvordan noen klarer å holde ut så mye negativitet.

Ta for eksempel Marit Bjørgen. Når hun trener, hvor mye tenker hun egentlig på de andre konkurrentene? Selvfølgelig er det viktig å være klar over hvilken idrett man deltar i. Men utover det trenger man jo ikke å vite så mye om de andre konkurrentene. Det er jo bare fryktelig forstyrrende. Det man må vite noe om - å ha full oppmerksomhet på - er hva er mine styrker? Hvordan kan jeg forbedre meg? Hvordan kan jeg bli så god som bare jeg kan bli?

Det handler om å finpusse teknikk og hele tiden være sikker på at den veien man har valgt er den rette. Selvfølgelig er det rom for justeringer underveis – men ikke for å kopiere. Ikke fordi naboen har fått ny bil. Ikke fordi ”alle andre gjør det”. Ikke fordi det er noe negativt som tvinger frem forbedringen.

Og akkurat DET trigger meg. Det å skulle finpusse teknikk. Det å skulle tørre å stå i noe selv om noen andre viser seg å ha suksess med en annen metode. Det å kunne ta tak i det positive i en utvikling og forsterke det – det trigger meg. Da får jeg lyst til å konkurrere. Da får jeg lyst til å forbedre meg. Da får jeg lyst til å bli bedre og bedre og bedre….

…Så det instinktet jeg trodde jeg ikke hadde, det har faktisk vært der hele tiden, det, og drevet meg fremover på de områdene som er viktige for meg i livet. Og det er jeg så glad for at jeg fant ut akkurat i dag.

1 kommentar:

Unknown sa...

Hei Hege, det er tre år siden du skrev dette og er sikkert et helt annet sted i dag men like vel likte jeg det du skrev soppas godt at jeg vil svare.

Jeg kjente meg godt igjen i det du skriver. Selv har jeg heller ikke noe synlig konkurranseinstinkt. Når jeg virkelig blir god i noe så kommer det av egen interesse og ikke av hva hvordan andre vurderer meg. Det er i det hele tatt en liten ego tripp. Men, det er en fantastisk en når jeg lykkes. Så det kommer vel an på hva man legger i ordet konkurranse og om det å konkurrere med seg selv er en gyldig definisjon.

Når man er ung og leter etter en kjæreste, tenker på utdanning og jobb. Ja da er mangel på konkurranseinstinkt en litt platt hverdag der man skulle ønske att... Men når man nærmer seg 50 så er det ikke så nøye. For min del falt liksom hus, bil, kone og barn rett i fanget på meg. Uten at jeg verken ønsker det eller lette etter det. Det bare ble slik. Så her sitter jeg uten noe konkurranseinstinkt har alt jeg trodde jeg aldri kom til å få. Som jeg heller ikke var sikker på om jeg ville ha.

Så hva kan man si. Har jeg lykkes eller ikke? Jeg vet ikke. Jeg har det nå bra uten å måtte være bedre enn andre.

Tenker du kanskje har det slik du også uansett hvordan du er i dag. For hver dag er ny og vi forandrer oss hele tiden.

Med Vennlig hilsen

David E. Dominguez