Innslaget viser en sammensveiset gjeng på jobb. Kollegaer som stoler på hverandre og som har det gøy sammen. Basses skremt-reaksjoner utløser latter og god stemning i bedriften. Pekene utføres med ekte kjærlighet. Kommentarfeltet på nettsiden inneholder likevel flere uttalelser som går i retning av at dette er mobbing.
Og da tenker jeg at vi er ved kjernen av problemet. For selv om mye forskning viser at humor skaper mer produktivitet og mer fornøyde medarbeidere, så er det likevel en risiko ved det hele. Man kan risikere å gå over den berømmelige streken å si noe som kan oppfattes for mobbing, og det er det jo ingen som vil bli beskylt for. Da er det bedre å holde seg på den trygge og offisielle siden av streken.
Jeg er av typen som kan være sleivete i mine uttalelser – ofte ispedd både humor og ironi. Det er ikke alle som tar det på strak arm. Humor er jo vanskelig og veldig individuelt. Jeg prøver derfor å være raskt ute med en beklagelse dersom jeg merker at mottakeren misforsto. Men det er jo ikke alltid jeg klarer å fange opp dette, og da er det ikke bra.
Likevel mener jeg at humor er viktig i arbeidslivet. Så viktig at det er verdt risikoene. Og jeg er ikke alene om å mene dette. I 2010 sa professor og humorforsker Sven Svebak ved NTNUs institutt for nevromedisin: "Den som mangler sans for humor, har et alvorlig problem og bør ikke gis ansvar for andre mennesker". Uttalelsen er satt på spissen, men han har likevel noen poenger.
Når bedrifter har klart å få ned sykefraværet sitt, sier de ofte at det er fordi de har det gøy på jobb. Likevel har humor en gjennomgående lav status i arbeidslivet.
Den sosialpolitiske interesseorganisasjonen Mental Helse har også skrevet noen kloke ord om humor i arbeidslivet på sine nettsider. De skriver blant annet at når Arbeidslivstelefonen snakker med folk som ikke har det bra på jobb, så er gjerne humor, forståelse og glede en mangelvare på arbeidsplassen. De skriver:
"Jeg har hørt en historie om en virksomhet som fikk ny leder en gang på 90-tallet. Virksomheten var preget av at de ansatte hadde jobbet der lenge. Gjennomsnittsalderen var derfor høy og de fleste av de ansatte hadde opplevd sjefer med lukkede dører, stramme rutiner, autoritet og gravalvor. Det var ikke bare sjefene som stengte dørene, de fleste satt på hvert sitt kontor og møttes kun til lunsj eller i møter. Selve produksjonen led under dette og det var helt nødvendig med en snuoperasjon.
Den nye lederen brukte noen uker på å ta inn stemningen og proklamerte deretter at hun ville høre latter i gangene. Og hun levde som hun sa og ble sjefen med åpen dør som viste sin humor og varme i tillegg til sin kunnskap om arbeidet og ledelse.
Og litt etter litt åpnet alle dørene sine og løsnet opp og kommuniserte, Ikke som før bare om jobb, men også om andre ting som er viktig i livet. Og resultatet ble at de røde tallene forsvant, at kolleger mye mer enn før delte kunnskap med hverandre og at alle sammen følte ansvar for helheten".
For en fantastisk illustrasjonshistorie! Latter i gangene må ikke undervurderes.
Jeg er selv heldig og jobber et sted der vi ler mye, og kan skrive under på at det gjør noe med samarbeidsviljen og miljøet. Å kunne le med kollegaer over ting vi opplever sammen, skaper et samhold som til syvende og sist er avgjørende for produktiviteten.
Å kommunisere med positivt fortegn er likeså mye et medarbeideransvar som det er et lederansvar. Den store forskjellen ligger i at en leder kan legge føringer og vise hvordan kommunikasjonen skal være. Det betyr jo at vi alle kan utgjøre en forskjell ved å by på oss selv, være rause og være med på å spre latter i gangene. Da er det bare å glede seg til en lattermild mandag i morgen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar