tirsdag 11. september 2012

Halvtraver'n for første gang

Nå er det over en uke siden jeg løp Halvtraver’n – 15 km. Fra Skar innerst i Maridalen til Sognsvann. Løpet ble arrangert for 40. gang. Jeg for min del deltok for aller første gang. Noensinne. Aldri før har jeg stilt på startstreken i et løp med nummer på brystet. Bare en gang tidligere har jeg løpt distansen 15 km, og syntes det var forferdelig langt. Likevel var jeg fast bestemt på at dette skulle jeg klare. Hvorfor det?

Jeg var ikke særlig godt forberedt. Hadde på langt nær den treningsmengden som skal til for å kunne klare å løpe hele veien, og utstyret var heller ikke av nyeste dato. (Bortsett fra skoene da, som etter råd fra eksperter var for nye til å løpe så langt med).

Denne dagen hadde jeg ikke lyst til å følge råd fra eksperter. Jeg hadde bestemt meg for å følge mine egne råd. Jeg skulle ikke drikke så mye før start, for da får jeg bare hold eller må tisse. Jeg skulle bruke de nye skoene, for de er mye bedre enn de gamle. Jeg skulle starte rolig for så å ta det rolig videre. Min egen suksessoppskrift for i det hele tatt å komme i mål!

Dagen startet rolig med en deilig frokost. Jeg hadde funnet frem løpetøyet dagen i forveien – bortsett fra en sånn trenings-bh som jeg visste jeg hadde et sted, og den fant jeg nå, rett etter frokost. Den var ikke akkurat slik jeg husket. For det var en amme-trenings-bh! Kan du tenke deg et mer idiotisk plagg enn akkurat det – AMME-TRENINGS-BH. For å si det sånn, den lå der ubrukt innerst i skapet, for da jeg var i ammetåke var jeg langt unna å skulle amme og trene samtidig! På en eller annen måte har jeg altså blitt lurt til å tro at dette var et smart plagg å ha. Og først nå kommer den til nytte – flere år etter amming.

Jeg løp Halvtravern i amme-trenings-bh!

Så der alle andre er opptatt av skotøyet, ble jeg plutselig veldig opptatt av trenings-bher. Oppmerksomheten ble heldigvis raskt endret da jeg kom til startstreken. Der var det mange mennesker. Alle var så blide. Det var strålende sol. En nydelig høstdag. Startskuddet gikk, og jeg lå nesten bakerst i feltet. Jeg fant meg et tempo som jeg kunne holde over tid, og holdt meg der. Det gikk på grusvei og sti i fantastiske omgivelser. Stemningen var god, og jeg lærte meg et par ting om det å delta i løp: 

1.       Du stopper ikke opp for å slippe folk forbi på en smal sti

2.       Vil de forbi, så klarer de det uten at du stopper

3.       For hvis du skal være så høflig hele tiden

4.       Risikerer du to veldig stive bein etter ikke så lang tid

5.       Og de du slapp forbi løper mest sannsynelig ikke fortere enn deg 

Som sagt, det er første gang i hele mitt liv at jeg deltar i et løp. Og for en opplevelse. Da jeg hadde 4 km igjen skjønte jeg at jeg lå godt an til å klare en tid under 2 timer. Det hadde jeg aldri trodd! Dermed fikk jeg opp dampen, og endte i mål på 1t 56min og 52 sek. Nesten helt sist, men du verden for en følelse av seier. Jeg deler tiden min her, for det har jeg sett at de som skriver ordentlige treningsblogger alltid gjør. Dessuten så ligger jo resultatene ute for de som er nysgjerrige. 

For meg så handlet ikke dette om sluttiden. I alle fall ikke i år. Neste år blir selvfølgelig en helt annen historie, for da må jo årets sluttid forbedres – så da er jeg i gang. Allerede dagen etter Halvtraver’n var jeg ute og løp igjen.
Så da spør jeg på nytt – hvorfor det? Jo, for noen ganger er man bare nødt til å bevise for seg selv at barrierer er til for å brytes. Og selvfølgelig klarer jeg å løpe 15 km – så lenge jeg gjør det på min måte
Finisher-skjorta som bevis på at jeg fullførte

1 kommentar:

fjellmann1 sa...

Heisann - jeg vil bare si takk for et fint innlegg som traff meg midt i nybegynnerhjertet! Har løpt siden påske og prøvd å finne noe å melde meg på som motivasjon men vil gjerne unngå asfalt, lettere sagt enn gjort med de kortere distansene.

Nordmarkstravern høres jo ut som et ekstremt idyllisk og fint løp, men har antatt at selv den halve ville bli aaaltfor lang for meg. Hadde delvis slått meg til ro med å måtte vente et helt år, men etter å ha lest dine tanker tror jeg jammen ikke jeg har så mye å tape på å melde meg på. Takk for inspirasjon! En fin tur kan man vel uansett gjøre det til :)