Jeg leste en artikkel i Aftenposten Innsikt i dag, Det levende leksikon, som fikk meg til å tenke på noe jeg opplevde i 1994.
Det var den gangen det gikk en del dørselgere rundt i nabolaget. Denne kvelden, da det ringte på døren, sto en mann utenfor. Han var kledd som en selger, snakket som en selger og fikk fort frem sitt budskap om salg av leksikon. Store, tunge bøker med alt du kan tenke deg av informasjon.
Jeg var skeptisk. Hadde så vidt lest om dette internettet som skulle komme, og kunne ikke helt skjønne hvordan disse tungvekterne av noen bøker skulle overleve. Men da jeg nevnte det for mannen, svarte han:
Min kjære kvinne. Internett kommer nok. Men se her da. Vi snakker om bøker med informasjon fra A til Å pluss nøkkelbind. Det er mange tusen sider! Hvordan skal du få plass til det på internett?
Så her sitter jeg da med en hyllemeter med SNL, (fra A - Å + nøkkelbind), men har jeg brukt det? NEI! Jeg skulle gitt en del for å få møte den selgeren igjen. Og jeg har replikken klar:
Du min gode mann, jeg tror internett har kommet for å bli!
1 kommentar:
Haha. Da jeg begynte å jobbe som überivrig informasjonsmedarbeider i 1998 og forsøkte å forklare sjefen min at bedriften var nødt til å være tilstede på Internettet (med stor I som det het på den tiden), så hun bare på meg og sa: Stranger, noen døgnfluer må man stå i mot.
Jeg fikk vilja mi og jeg tror jeg var inne på dette argumentet da også, men jeg angrer litt på at jeg ikke reiste meg på morgenmøte og tordnet: INTERNETTET ER INGEN DØGNFLUE!
I 1998! Makan.
Legg inn en kommentar