Det var alltid Kodak i mitt analoge kamera. Det var på den tiden det var spennende å eksperimentere på mørkerommet. Kjemikalier og vannbad. Når jeg leste at Kodak nå er på vei til å gå konkurs, strømmet alle disse ”kodak moments” tilbake til meg, og plutselig ble det veldig tydelig: Mine barn kommer aldri til å kunne forstå hva et mørkerom er! De er innbyggere i en digital verden. De kommer ikke til å skjønne innholdet i begrepet ”kodak moment” en gang. For de har ingen minner om Kodak og svart/hvitt film. Det finnes bare iPhone-moments for dem, og hva slags øyeblikk er egentlig det? Sånn rent kvalitetsmessig mener jeg. For ”kodak moment” betyr ikke bare å fange øyeblikket for å bringe tilbake minnene. Det er en viss form for kvalitet knyttet til dette begrepet. Gleden ved å putte et bilde ned i vannbad og se konturene av noe magisk spre seg utover det hvite arket.
Digitaliseringen ble altså Kodaks skjebne. Selskapet har drevet på i 131 år, men det begynte å butte allerede på 80-tallet da selskapet opplevde konkurranse i et marked der de frem til da hadde hatt monopol. Så kom digitaliseringen, og behovet for film ble borte over natta. Kodak forsøkte desperat å lage en billig-variant av det digitale kameraet, men var for sent ute. Mobiltelefoner med kamera var allerede blitt allemannseie, og ingen hadde behov for billigvarianten. For ca 10 år siden begynte det virkelig å surne til for Kodak. I 2003 annonserte selskapet at de ville slutte å investere i filmruller.
Da Kodak hadde sin storhetstid var de på høyde med dagens Apple eller Google. I artikkelen til The wall street journal kan man lese at de ansatte i Kodak gjerne så en film i lunsjpausen i selskapets egne kinoer eller spilte basket på Kodaks egne basketballbaner. Det hersket en følelse av uslåelighet. De kunne gjøre hva som helst.
Men denne digitaliseringen hadde de altså ikke klart å få med seg. Og da det endelig gikk opp for dem var det for sent – ingen flere ”kodak moments”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar