Skolestart. En gjeng med spente førsteklassinger og deres foreldre – kanskje særlig deres foreldre. Jeg overhørte en bekymret mamma som hadde møtt sønnens lærer for første gang; en ung og nyutdannet sådan. Bekymringen var stor da det viste seg at læreren ikke kunne uttale kj-lyden!
En sammenblanding av kj- og sj-lyden, som lenge har kjennetegnet den litt sløve ungdommen, har sneket seg helt inn i lærerstanden. Eller: Den sløve ungdommen har sneket seg inn i lærerstanden. For jeg kan ikke annet enn å føle meg urgammel der jeg snapper opp mammaens bekymring og fint klarer å ta del i den.
Men så får jeg karret meg inn på Språkrådets sider og leser litt om fenomenet. Her er det snakk om et sammenfall mellom lyder - ikke et forfall av språket. Det er heller ikke snakk om et nytt problem. Allerede i 1940 ble sammenfallet mellom sj og kj nevnt som et mulig problem for annenklassinger i osloskolen. Utviklingen ser ut til å ha gått mye fortere de 15-20 siste årene, og sammeblandingen er mer uttalt og lettere å legge merke til. Kanskje vi rett og slett er veldig heldige som får lov til å være vitner til en språkutvikling mens den skjer.
Kanskje mammaen som er nevnt tidligere i teksten ikke har noen grunn til bekymring. Kanskje det er en mamma i D-klassen som bør bekymre seg mer. Læreren i D-klassen har nemlig nettopp passert 60, og har et enormt behov for å terpe på en lyd som i løpet av kort tid likevel er borte fra det norske språk…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar